BJØRN STENDAHL: FREEBAG? - JAZZ I NORGE 1960-1970 - SAMMENDRAG
Utskriftsvennlig versjon: stendahl_freebag-sammendrag_no.pdf
Gullalder - 1960-63
1960 føltes som et toppår i norsk jazz. 1950-tallets oppgangsperiode ble kronet med ny rekord i antall jazzklubber i Norge, 30 klubber 1. januar 1960. Bare ni dager ut i det nye året oppstod Metropol Jazzcenter med jazz seks kvelder i uka! Bak tiltaket stod iherdige entusiaster fra The Big Chief Jazz Club, som samtidig drev videre sitt søndagssted i en kjeller i Majorstuhuset, en forening som var blitt et forbilde for de fleste norske jazzklubber. I The Penguin Club oppe i Pilestredet 75 holdt "de moderate modernistene" hus, og fra tidlig i 1960 kunne de by på Kjell Karlsens 16 manns elitestorband på søndager. Noen mente vi snart burde ha et norsk radiostorband. Vi hadde et jazzblad sammen med danskene, men i mai 1960 gav Norsk Jazzforbund optimistisk ut sitt eget Jazznytt i første trykte utgave, med ambisjoner om å bli et ordentlig tidsskrift. I juli spilte The Big Chief Jazzband på festivalen i Antibes/Juan-les-Pins. Noen begynte til og med å sysle med tanken om en norsk jazzfestival! Det var aktivitet fra Iddefjorden til Mørekysten, fra Kristiansand til Kirkenes. Det swingte!
Oppturen fortsatte og skapte en liten gullalder i norsk jazz i de neste tre årene. Antall klubber steg til et sted mellom 35 og 40, et nivå som skulle bli en rekord som ikke ble slått før langt utpå 1970-tallet. Musikeraktiviteten og antall band stod i en naturlig sammenheng med klubbnivået. I Oslo, Bergen og Trondheim til sammen var det over 40 aktive "oppegående" band i årene 1961-63. Sammenheng med klubbene var tydelig. I Bergen ble mange band borte da ærverdige Golden Club stengte for godt (våren 1963). I Oslo holdt antall band seg ganske stabilt gjennom 1963 og 64 - fordi klubbene i Oslo holdt seg på et pent antall til 1964, og Metropol Jazzhouse holdt det gående helt til juni 1965.
Jazzcenteret Metropol ble et sted for mange utenlandske gjestespill (i de to første årene dominert av svenske solister). I november 1961 ble kaféen i Hotell Neptun i Bergen også et sted med seks jazzkvelder i uken og en rekke utenlandske solister med Eivin Sannes' faste trio. At Norge dermed fikk to spillesteder med jazz hele uken var ganske spesielt i nordisk sammenheng. Etter at Café Montmartre i København gjenåpnet på nyttårsaften i 1961 og Den Gyllene Cirkeln i Stockholm startet våren 1962, ble det grunnlag for et samarbeid som førte til økonomisk gunstigere engasjementer i de skandinaviske byene - noe som bl.a. førte til en liten norsk gullalder for interessante gjestespill 1962-65.
Dexter Gordon, den sjarmerende tenorgiganten, ble en yndling både på Metropol og Neptun (i alt tre besøk 1962-63). Don Byas spilte også begge steder (tre besøk 1960-63); ellers fikk Metropol besøk av kjente amerikanske navn som Lucky Thompson (1962), Bud Powell (1962), Cecil Taylor (1962), Coleman Hawkins (1963), Kenny Dorham (1964), Johnny Griffin (1964-65), Ben Webster (1965) og flere andre. Avantgardisten Cecil Taylor skapte mye oppmerksomhet ved sitt besøk i oktober 1962, det ble både et forarget dansepublikum, frelste diggere og en smule avisdebatt. Da trompeteren Don Ellis spilte der noen måneder senere, ble dansepublikummet igjen forarget. Da noen klagde på at de ikke kunne danse til musikken hans, fikk de til svar at de kunne danse, så skulle musikerne spille deretter.
Den nye jazzen på 60-tallet ble ellers god mottatt, særlig blant kjennerne. John Coltrane var fullt ut akseptert i 1960. Saksofonisten Bjørn Johansen lagde et eget band i 1961/62, der Coltrane-kvartetten var et klart forbilde, og høsten 1962 vant Jan Garbarek NM i amatørjazz tydelig inspirert av den samme. Ornette Coleman ble akseptert av jazzjournalistene i 1960. Om Cecil Taylor var det delte meninger i 1962. Karin Krog sang pent om både Taylor og Don Ellis, Mingus og Eric Dolphy i sin spesielle versjon av "My favourite things", innspilt høsten 1963.
Utenom klubbene gav NRK mange jobber til utenlandske jazzmusikere. Til Njårdhallen, Universitetets Aula og Edderkoppens revyteater i Oslo kom store attraksjoner som Jazz at the Philharmonic (1960-1962), Louis Armstrong (1961), Cannonball Adderley (1961), Count Basies orkester (1962), John Coltrane Quartet (1963), Charles Mingus' sekstett (1964) og Oscar Petersons trio (1964-65).Engasjementer av norske musikere i utlandet var ikke likeverdig. Til å begynne med måtte norske jazzmusikere som spilte i utlandet, selv organisere sine turnéer. En av de flittigste var klarinettisten Bjørn Stokstad, som gjennomførte fem turer med Riverboat Jazzband eller eget band (1960-63). I første halvdel av 1960-tallet var det én eneste norsk jazzmusiker som slapp til på Gyllene Cirkeln i Stockholm, nemlig Karin Krog i 1964.
Favorittavstemninger var en etterlevning fra 1950-tallet og ble arrangert av ukeavisen "Verdensrevyen" for årene 1960 og 61. I de aller fleste kategoriene var det de samme vinnere i begge årene: Rowland Greenberg (trompet), Frode Thingnæs (trombone), Ragnar Robertsen (klarinett), Mikkel Flagstad (sax), fiolinisten Frank Ottersen (spesialinstrument), Einar Iversen (piano), Robert Normann (gitar), Erik Amundsen (bass), Ole Jacob Hansen (trommer), Eilif Holm (vibrafon), Ragnar Asbjørnsen (mannlig vokalist) og Kjell Karlsens orkester (jazzband). Beste kvinnelige vokalist var i 1960 Grynet Molvig (egentlig popsanger) og i 1961 Laila Dalseth (nettopp ankommet hovedstaden fra Bergen). Beste arrangører var Eilif Holm (1960) og Kjell Karlsen (1961). I den svenske Orkesterjournalen stod norske navn som Bjarne Nerem, Egil Johansen, Erik Amundsen og Karin Krog på listene blant de ti beste hvert eneste år slike avstemninger ble foretatt (1960-64).
En annen form for konkurranse var de årlige "Norgesmesterskap for amatørjazzband" (1954-1964), arrangert i Sentrum kino i Oslo av The Big Chief Jazz Club. I 1959 hadde det vært stor deltakelse med 17 band; deretter sank antallet, Oslo-dominansen ble større, i 1963 og 1964 var det henholdsvis ni og åtte band med, og med så laber interesse fant arrangørene ut at det meste "har sin tid" - og dette med å konkurrere i musikk var for mange høyst diskutabelt. Men for noen var disse mesterskapene et springbrett til anerkjennelse i jazzmiljøet. Det ble konkurrert i to klasser, en for tradisjonell jazz og en for "moderne" (det ville si alt annet enn trad), men tradklassen bestod av 2-4 gjengangere: det var den "moderne" klassen som markerte seg. Vinnerband blant modernistene ble Finn Melbyes kvintett (1960), Jan Bergers kvartett (1961), Jan Garbareks kvartett (1962), Leif Simensens kvartett fra Fredrikstad (1963) og Åge Venås' kvartett fra Molde (1964). Den "egentlige Norgesmesteren" var den som vant 1. solistpris: trombonisten Bjørn Johansen fra Oslo (1960), tenorsaksofonisten Vidar Holm fra Drammen (1961), den 15 år gamle tenorsaksofonisten Jan Garbarek (1962), gitaristen Leif Simensen (1963) og flygelhornisten Åge Venås (1964).
Moderne jazz. Journalisten Rolv Wesenlund skrev i Dagbladet i desember 1960: - Interessen for moderne jazzretninger blir stadig større. Det vil neppe gå lenge før unge, fremadstormende modernister fullstendig kommer til å dominere i norsk jazzliv. Pendelen har svingt... - Når pendelen svinger, så gjør den det hensynsløst og med ettertrykk. Alt tyder på at 1961 vil bli et gullår for moderne jazz...
Observasjonen var riktig. Det var den "moderne" jazzen som rådet - men hva slags moderne jazz? Modernismen på 1950-tallet var blitt en syntese av cool, bop og swing. Stilforbildene på begynnelsen av 1960-tallet var ikke veldig avantgarde. Ornette Coleman, Cecil Taylor og Eric Dolphy ble sett på som interessante fenomen, men ble ikke trukket inn i praktisk musikkutøvelse så tidlig. Frijazz og modaljazz var begrep under utforskning. John Coltranes storhet var overbevisende for de fleste, men å spille som han - det var noe annet! Norske tenorsaksofonister hadde relativt satte forbilder, som Stan Getz, Lester Young, Coleman Hawkins, Gene Ammons, Dexter Gordon og ikke minst Sonny Rollins. Trompeternes ideal var en syntese av Dizzy Gillespie, Miles Davis, Clifford Brown og Chet Baker. Pianistene lot seg fascinere av Oscar Petersons briljans, Bud Powells intensitet, Horace Silvers souljazz - og noen hadde oppdaget Bill Evans' klangverden. Og for alle musikere, uansett instrument, lå Charlie Parker som en overordnet kraft.
På de to viktigste spillestedene for moderne jazz i Oslo, The Penguin Club og Metropol Jazzcenter, var det to band som dominerte tidlig på 1960-tallet: Kjell Karlsens storband på Penguin og Kjell Karlsens småband på Metropol. Storbandet debuterte i radiosending på NRK nyttårsaften 1959 og holdt det gående til 1964. Bandets fremste trompetsolist var Atle Hammer, trombonesolist Frode Thingnæs. Saxrekka var som hos Woody Herman (én alt, tre tenorer og baryton) og hadde en rekke av gode solister: bl.a. Erik Andresen (alt), Mikkel Flagstad, Harald Bergersen (1960), Totti Bergh, Bjørn Johansen og Alf Erling Kjellman. I kompet satt Kjell Karlsen selv (piano), bassistene Bjørn Pedersen (1960) og Erik Amundsen (1960-63) og trommeslageren Ole Jacob Hansen (1959-63). Sangsolister var bl.a. Karin Krog (1961) og Laila Dalseth (1961-63). Storbandet var husorkester på The Penguin Club fra februar 1960 til desember 1962, altså i nærmere tre år, hadde samtidig regelmessige sendinger i NRK, noen ganger med mindre utgaver fra oktett til sekstett. På Metropol (1960-62) var det kvintettversjoner med solister som Atle Hammer, Frode Thingnæs, Harald Bergersen, Mikkel Flagstad, Bjørn Johansen og Laila Dalseth. I perioden 1960-61 gikk kvintetten i Mikkel Flagstads navn, da med Karin Krog som sanger. Flagstad hadde også egne band på Metropol helt fram til 1964. Mikkel Flagstad fikk Buddy-prisen (Norsk Jazzforbunds høyeste utmerkelse) i 1960, Erik Amundsen fikk den i 1961 og Bjørn Johansen i 1962. Sistnevnte er for øvrig denne bokens mest omtalte person i første halvdel av 1960-tallet.
Pianisten Einar Iversen var en nestor i miljøet og hadde fått Buddy-prisen allerede i 1958. Han ble spesielt knyttet til NRK gjennom hele 1960-tallet, men hadde egen kvintett på Metropol 1961-63, og ble tilkalt dit når man trengte dyktige akkompagnatører for gjestesolister, som Lucky Thompson, Dexter Gordon og Don Byas 1962, Coleman Hawkins, Cat Anderson og Albert Nicholas 1963, Johnny Griffin og Art Taylor i 1964. På de fleste av jobbene var Erik Amundsen med, og sammen deltok de også på Magni Wentzels single i mai 1960 og EP-en "Line" i november. I 1961 fikk Erik Amundsen, som den første norske jazzmusiker, æren av å bli plukket ut til et European All Star-band i Berlin. I 1962 knyttet Einar Iversen til seg det unge trommetalentet Jon Christensen, en 19-åring med en modernisme kombinert med en spesiell følsomhet, som appellerte til den gamle (32 år gamle) nestoren.
Av andre etablerte jazzmusikere må nevnes vibrafonisten Eilif Holm, som hadde en rekke "Kammerjazz"-sendinger i NRK fram til 1966, trommeslageren Svein Erik Gaardvik med egne band i NRK 1960-63, sangeren Magni Wentzel, som bare 14 år gammel var den første som fikk spille inn jazzplate på 1960-tallet, ventilbasunisten Lars Sandsgaard med band på Metropol 1960-61, trombonisten Frode Thingnæs med egen kvintett 1961-64, tenorsaksofonisten Bjørn Johansen med kvartett og kvintett 1961-65, trompeteren Ditlef Eckhoff med eget band 1961-65, Gunnar Moreite og Arild Wikstrøm med egne band 1962-64 og Egil Kapstad med trio 1963-65. Karin Krog sang regelmessig med Kjell Karlsens storband 1961, Mikkel Flagstads kvintett 1961, Einar Iversen og Tore Sandnæs 1961-62, Frode Thingnæs' kvintett 1962, Arild Wikstrøms grupper (1962) før hun fra slutten av 1962 stod fram med grupper i eget navn på bl.a. Metropol og Penguin, mye sammen med tenorsaksofonisten Bjørn Johansen, pianisten Egil Kapstad, bassisten Per Løberg og trommeslageren Svein Erik Gaardvik. Paret Laila Dalseth og Totti Bergh lagde et band sammen høsten 1962, for bl.a. regelmessige jobber på Metropol helt fram til klubben stengte i 1965. I kompet satt noen av datidens førstevalg av instrumentalister, pianisten Egil Kapstad, bassisten Bjørn Pedersen og trommeslagerne Ole Jacob Hansen eller Gaardvik.
Ut av amatørenes NM i 1960 kom unge musikere som trombonisten Bjørn Johansen, trompeteren Bernt Anker Steen og trommeslageren Jon Christensen, i 1961 gitaristen Jan Berger, trommeslageren Jan Lie og pianisten Roy Hellvin, i 1962 tenorsaksofonisten Jan Garbarek og trommeslageren Torgrim Sollid.
Swingjazz, med røtter i 1930-tallet, ble spilt ved siden av de moderne retningene, gjerne av litt eldre musikere, og den hadde vært en viktig del av den dansbare musikken. Den store "swingkongen" var trompeteren Rowland Greenberg, i 1960 en eldre herre på 40 år (og den første Buddyvinner i norsk jazz, i 1956). Han var sprudlende aktiv, var på plass så fort Metropol Jazzcenter åpnet og skulle bli den som hadde flest jobber på dette stedet nest etter vertsbandet Big Chief. Han spilte med egne band på klubbene rundt i Sør-Norge, hadde regelmessig sendinger i NRK, og spilte inn en EP i 1963. Andre drivende swingstjerner var tenorsaksofonisten Arvid Gram Paulsen ("Syre-Pål", Buddyvinner 1957, død 1963), tenorsaksofonisten Kristian Bergheim, fiolinistene Frank Ottersen og Ivar Brodahl, pianisten Øistein Ringstad ("Tinka", Buddyvinner 1964) og trommeslageren Karl Otto Hoff, alle bandledere på Metropol, samt gitarfenomenet Robert Normann, aktiv i NRK.
Tradisjonell jazz, også kalt New Orleans-jazz, revivaljazz eller dixieland, var fremdeles en populær stilart, og for noen hadde den vært en inngang eller åpning mot mer avansert jazz. The Big Chief Jazzband var nok det mest kjente, dannet vinteren 1951/52, med egen jazzklubb på Majorstua og aktivistene bak både jazzblad, NM i amatørjazz, Kunstnerkroa og Metropol Jazzcenter - og det bandet som hadde flest jobber på Metropol. Andre populære på denne scenen var The Hot Saints Jazzband (1953-61), The Sixpence Jazzband (1954-61), The Riverboat Jazzband (1957-62), The Tigertown Jazzband (1957-67) Bjørn Stokstads orkester (1962-67) og Lien/Isachsen Tradband (1963-65). Én kveld, nyttårsaften 1964, fikk Royal Garden Jazzband fra Drammen slippe til - verdt å nevne i denne sammenheng fordi det var et eksisterende tradjazzband gjennom det meste av 60-tallet. Men tidlig var det ting som tydet på at tradjazz var i ferd med å miste sitt publikum - rock'n'roll overtok som rekrutteringsmusikk til jazzen. Rolv Wesenlund brakte en fire spalters overskrift i Dagbladet (22.12.1960): - Tradisjonell jazz i Norge på defensiven. Og Johs Bergh skrev i Jazzbladet (april 1961): - Det faktum at tilgangen på nye gode musikere i denne stilen har vært lik null de siste år, tyder nok på at gammeljazzen ikke lenger fanger interessen hos de unge musikere slik som for noen år siden.
I denne gullalderen var det allikevel tungt å drive jazzklubb - det var sårbare og personavhengige tiltak. På mindre steder var det helt avhengig av spesielt interesserte personer, og mange av dem dro gjerne til større steder for arbeid eller studier. Halvparten av klubbene som fantes i første halvdel av 1960-tallet, hadde en levetid på 1-5 år, med en midlere levetid på omtrent to og et halvt år. Klubber som levde i mer enn fem år var: Oslo Jazz Circle (fra 1948/49), The Penguin Club (1952-73), The Big Chief Jazz Club (1952-65), Veteranklubben/The Knights Club 1958/59-64), Metropol (1960-65), Jazz Forum i Drammen (1958-65), Jazz Evidence, Kongsberg (fra 1961), Horten Jazz Club (1957-65), Tønsberg Jazz Society (1958-63), Bohemian Jazz Club, Stavanger (fra 1958), Odda Jazzklubb (1959-66), Voss Jazzklubb (1958-64), Golden Club, Bergen (1953-63), Storyville Jazz Club, Molde (fra 1953, med tilhørende sirkel fra 1957), Jazz Society, Trondheim (1950-65), Narvik Jazzclub (1959-66) og Jazzklubben 1958 i Tromsø (1958-68). Storyville Jazz Club og Jazz Evidence utmerket seg ved å starte jazzfestivaler, Tønsberg Jazz Society og Jazz Town, Hamar (1959-62) utmerket seg ved egne jazzblad, og Horten Jazz Club utmerket seg ved sitt spesielle klubblokale "Fishland" i et gammelt sjøhus. De andre klubbene brukte tilgjengelige kaféer eller selskapslokaler, gjerne litt avsides eller vanskelig tilgjengelig - og altså billig nok for de spesielt interesserte, få og ubemidlete...
Musikergrunnlaget var naturlig nok avhengig av størrelsen på stedet. Oslo var og ble hovedscenen for norsk jazz, med det helukentlige jazzcenteret Metropol som den viktigste aktøren med omtrent 1600 arrangerte konserter. Bergen var en stor urbanisasjon med helukentlig jazz på Kafé Neptun med mange gjestesolister og Eivin Sannes' trio som huskomp. I Trondheim skjedde det mye i Studentersamfundets hus, med Bodega Band og Asmund Bjørkens småband som viktige krefter. Ellers var byer som Drammen, Stavanger og Tromsø store nok til å holde en betydelig musikerstamme i et godt miljø.
Turbulente tider 1963-65
Etter det gode nivået med 35-38 oppegående jazzklubber 1961-63 sprakk det en smule på våren 1963; vi kom ned i et nivå på ca. 30 klubber. Antall aktive band i våre tre største byer hadde nådd sin topp i årene 1961-62. NRKs interesse for levende jazz (målt i antall sendinger) var på topp i 1962-63. Men dette var på landsbasis - det var faktisk variasjoner fra landsdel til landsdel. Østlandet utenfor Oslo opplevde en nedtur i antall klubber allerede fra vinteren-våren 1962. da bl.a. den driftige "Jazz Town" på Hamar forsvant. Vestlandet opplevde sin nedtur fra våren 1963, da bl.a. Golden Club ble oppgitt. Oslo og Nord-Norge holdt et stabilt nivå fram til små oppblomstringer i 1963, som førte til korte toppnivåer tidlig i 1964 - hvorpå nedgangen begynte også der. Hva skyldtes dette?
Det finnes flere mulige forklaringer. Var jazzen blitt for avantgarde, for komplisert, for akademisk, for ekskluderende? Da man forlot det akkordbaserte grunnlaget, de naturlige akkordskifter i faste mønster, til fordel for modaljazz og frijazz, er det klart at et moment av gjenkjennelighet ble borte. Men den moderne norske jazzen på begynnelsen av 1960-tallet inneholdt lite modaljazz og frijazz; den var stort sett akkordbasert innenfor bluesskjema eller 32 takters standardskjema. Ble den for akademisk fordi folk satt og lyttet eller fordi den begynte å blande seg med lyrikk i hippe kretser? Jazzen kunne virke ekskluderende som lyttemusikk framfor dansemusikk, men var dette nok til å skremme bort et stort publikum? Hadde jazzen mistet sitt eventuelle opprørske image og tapt den rollen til rockere og andre?
En nærliggende forklaring ligger i de knappe aldersskifter i en smal kulturytring. Det tok få år fra en var gymnasiast på et sted hvor jazz var en vanlig del av musikktilbudet på skolens soaréer, til vi satt som nybakte foreldre med familieansvar og bleieskift. Vi forventet at andre kunne overta jazzklubbens drift, men de var ungdommer med helt andre referanser, de var vokst opp med Elvis Presley, Tommy Steele og Cliff Richard. Her var det hårfine grenser i musikalsk oppdragelse. En ny ting var det kommersielle presset. Listepopen var innført, media gav en pekepinn om hva du måtte like for å være "inne", hvilke låter du burde like, hvilke steder du burde gå og hva du burde høre på for å følge med. Og kanskje det hadde skjedd en kvalitetsfornyelse? For dem som var født i 1942, var det et greit valg fra Jens Book Jenssen, Søstrene Bjørklund og Bill Haley over til jazz. Men for dem som var født i 1947, var kanskje The Beatles, Rolling Stones, Joan Baez og Bob Dylan bra nok?
Kunne det finnes andre årsaker? Jazzen var som kjent et amerikansk kulturbidrag, og beundringen for "det amerikanske" var sterk helt frem til slutten av 1950-tallet, da det hevet seg kritiske røster mot USAs teenager-kultur og forbrukssamfunn, samtidig som raseurolighetene viste at USA likevel ikke var det beste sted i verden. Med invasjonen i Grisebukta (1961), blokaden av Cuba (1962), USAs støtte til militærkuppet i Sør-Vietnam (1963) og angrepet på Nord-Vietnam (1964), mistet superstaten mange av sine venner. I 1966 skrev Jens Bjørneboe sitt berømte essay "Vi som elsket Amerika". 1960-tallet var et tiår da mange uttrykte en viss antiamerikanisme, samtidig som det hadde skjedd en politisk radikalisering i Norge.
Noen signaler hadde kommet tidlig. Det dansk-norske Jazzbladet hadde opphørt i juni 1961, og Jazznytt måtte etter sommeren gå tilbake til sine stensilerte meddelelser - vi hadde altså mistet begge våre jazztidsskrift. I Sverige hadde man begynt å bli bekymret, da det på samme tid ble mer og mer populærmusikk på det gamle jazzens flaggskip, Nalen i Stockholm. I august 1961 var det slutt med Harry Arnolds radiostorband. I januar 1962 ble det holdt en alvorlig radiodebatt i Sverige om temaet Kris i svensk jazz.
Shadows og danseband. I både Sverige og Norge var det shadowsband som var tidens mote. Etter at engelske "The Shadows" var vist på film i 1961, krydde det av epigoner som spilte melodiøs, men relativ intetsigende, gitarmusikk. I 1961 hadde Sven-Ingvars sitt store gjennombrudd, og en type svensk dansebandmusikk var skapt. "Melodiradioen" oppstod i 1961 som et "lett" alternativ til de to kanalene som Sveriges Radio allerede hadde, og gav utvilsomt ringvirkninger inn i nedslagsfeltet for svensk FM-radio, det vil si Østlandet i Norge. Det er grunn til å tro at det i shadowsband, svenske danseband, twist og annen motedans, lå en årsak til at nettopp Østlandets bygder og småbyer var de første som fikk merke nedgangen i norsk jazz våren 1962. I oktober 1962 ble radioprogrammet "Svensktoppen" etablert. Svensktoppmusikk ble et kjent begrep på Østlandet; jazzklubber forsvant i Sarpsborg, Drammen og Lillehammer - av en eller annen grunn...
Beat og viser. Svenske FM-bølger nådde ikke over fjellet til Vestlandet. Det kan være en årsak til at bergenske jazzklubber holdt det gående til et stykke ute i 1963. Til gjengjeld var vestlendingene godt kjent med engelsk popmusikk, som feide fritt over havet. Tidlig i 1963 ble de klar over at et nytt band hadde inntatt poplistene, nemlig The Beatles. Merseybeat var blitt et begrep for en annerledes musikk, noe annet en shadowsmusikk på hell. Ungdom på vippen i musikalsk søken fikk her en mulig kvalitativ anledning til å vrake jazzmusikken. I løpet av 1963 var shadows ute, beat var inne. I 1964 hadde navn som Rolling Stones, Joan Baez og Bob Dylan trådt inn i bevisstheten til norsk ungdom. med de to siste ble 1960-tallets visebølge initiert.
I 1964 hadde ungdommen mye bra å velge mellom - jazz ble ikke et åpenbart førstevalg. Til nå hadde jazzmusikerne kunnet levere dansbar swing- og mainstream, men et nytt tenåringspublikum kunne nok synes at dette ble noe gammelmodig. Med noen jazzmusikeres sans for Ray Charles, soul og rhythm'n'blues, var det ikke så vanskelig å møte nye trender litt på vei. Noen gjorde det. Arild Wikstrøm startet sitt rhythm'n'blues-band i 1964 - et av landets første.
Noen steder forsøkte man å "tenne en motild". Høsten 1963 var det startet jazzklubber blant soldatene på Setermoen, på Øvrevoll og i Mosjøen, og i januar 1964 kom det jazzklubber i Harstad og Kristiansund. Men 1964 gav en nedtur også for Oslo og Nord-Norge - og for andre steder med gjenstridige jazzklubbdrivere. Over 20 jazzklubber forsvant i en brå nedtur - det endte med selve flaggskipet, Metropol Jazzhouse, som gav opp fredag før pinse i 1965 til tonene fra The Big Chief Jazzband.
Vi skrev at Oslo holdt et stabilt nivå fram til korte toppnivåer tidlig i 1964. Nedturen var altså først og fremst et "utenfor Oslo"-fenomen, noe som naturlig skyldtes hovedstadens rikere, og derav mindre sårbare, kulturliv. Det betydde at mange av Oslo-musikerne fortsatte som før - også med nye konstellasjoner. I 1963 startet for eksempel et varig duosamarbeid mellom bassisten Erik Amundsen og gitaristen Jan Berger. De utvidet til trio med sangerne Karin Krog og Magni Wentzel i det første året, fulgt av et varig samarbeid med Laila Dalseth. Kvartettversjoner på Metropol og Penguin gikk i Bergers navn.
For Karin Krog ble 1964 det første store "utenlandsåret". Det begynte allerede i januar med turné i Gaza med danske musikere, fulgt av flere konserter i Sverige med svenske musikere, deltakelse i jazzfestivalen i Antibes/Juan les Pins, i juli sammen med Egil Kapstad, Per Løberg og Jon Christensen, samt solistoppdrag med danske Radioens Big Band. På våren spilte hun inn en ganske hip singel med Bjørn Johansen og Arild Wikstrøm; på sommeren spilte hun inn LP-en "By myself" - den første LP utgitt i én artists navn i Norge. For dette året ble hun kåret til den nest beste nordiske jazzsanger i Orkesterjournalens favorittavstemning - "nest beste" var meget bra i et svensk tidsskrift...
Bjørn Johansen og Egil Kapstad spilte sammen i en kvartett i årene 1963-65, begynnelsen på et samarbeid over flere tiår. Pianisten Tore Sandnæs ble i den samme perioden meget aktiv som akkompagnatør for amerikanske gjestesolister på Metropol (Dexter Gordon, Leo Wright, Kenny Dorham, Ben Webster og Stuff Smith). Pianisten Arild Wikstrøm var orkesterleder ved tidens jazz og lyrikk-arrangementer, akkompagnerte Jamila og Idrees Sulieman på Metropol (1964) og kastet seg på en ny bølge for hippe jazzfolk ved etableringen av Arild Wikstrøms Rhythm'n'Blues Band. Av de fremadstormende unge var Jan Garbarek i en særstilling. Kvartetten hans debuterte på Metropol i januar 1963, og med sine 15 år var Garbarek tidenes yngste orkesterleder på dette stedet. I september ble stedets lille scene fylt av det nye storbandet til Helge Hurum, fulgt av Veitvedt Musikkskoles storband tidlig i 1964. På høsten ble Thorleif Østerengs orkester dannet i NRK - med ambisjoner om å bli det etterlengtete radiostorbandet. I det aller siste NM i amatørjazz, i november 1964, deltok flere som senere skulle få et navn i norsk jazzhistorie: trompeteren Fred Nøddelund, altsaksofonisten Carl Magnus Neumann, pianisten Arild Boman og bassistene Svein Haugen og Bjørnar Andresen. Tidlig i 1965 debuterte den nest yngste orkesterlederen i Metropols historie, nemlig trommeslageren Espen Rud, ennå noen uker igjen til han fylte 17. De unge talentene visste vel lite om hva året 1965 ville bringe, også i Oslo.
Norsk Jazzforum
Jazzmusikerne i Oslo hadde sittet og sett på at noen av byens spillesteder forsvant i 1964, at både Big Chief Jazz Club og Metropol Jazzhouse hadde problemer - og at jazzen gradvis hadde veket for popmusikk på The Penguin Club. I Sverige hadde de merket liknende problemer og allerede i 1963 dannet sin egen forening, "Emanon". Hensikten var å skape egne arbeidsplasser og få jazzen inn på offentlige budsjetter. Med denne organisasjonen som forbilde, ble Norsk Jazzforum stiftet 10. mars 1965 (må ikke forveksles med det Norsk Jazzforum som ble dannet i 1997).
Foreningens formål ble "å skaffe jazzmusikerne flere og riktigere arbeidsmuligheter, dels gjennom egne arrangementer med norske og utenlandske musikere, dels ved påvirkning og opplysningsvirksomhet overfor andre media hvor jazz må kunne benyttes, og å representere jazzmusikerne som en gruppe i de tilfelle hvor dette kan være nyttig". Ca. 30 jazzmusikere var med på stiftelsesmøtet og valgte Karin Krog til sin første "formann".
Forumet ønsket å arrangere jazzkonsertene i skikkelige konsertlokaler, slik annen "seriøs" musikk ble presentert, og valget falt først på det nye Munch-museet. Det ble brukt av Norsk Jazzforum til tolv konserter i sesongene 1965-68. Alle musikerne spilte gratis for å opparbeide en "arbeidskapital" for fremtidig drift. På høsten 1965 hadde foreningen 45 medlemmer, hvorav noen var hjelpevillige entusiaster som ikke var musikere, f.eks. Johs Bergh, styremedlem gjennom alle årene, konferansier og mann bak et pedagogisk opplegg for skolekonserter med foredrag.
Fra 1967 hadde forumet støtte fra det nyopprettete Kulturfondet, til bl.a. å framføre Egil Kapstads verk "Syner", holde kurs med George Russell og framføre originalmusikk av Jan Garbarek. To konserter ble utgitt på plater, Norsk Jazzforum LP 1, Kapstads "Syner", og LP 2, "Svein Finnerud trio". Noen av konsertene ble arrangert i samarbeid med Foreningen Ny Musikk.
I 1968 ble virksomheten lagt til det nye Henie-Onstad kunstsenter på Høvikodden. Senteret var selv profesjonell konsertarrangør, og ikke redd for avansert musikk. Norsk Jazzforum ble nå en samarbeidspartner om det programmessige, og det ble en rekke månedlige konserter i sesongen 1968-69.
I årsberetningen 1968 mente styret at deres konserter hadde vist at "det fantes en interesse for norsk jazzmusikk", at det nå hadde dukket opp flere jazzsteder i Oslo, "slik at det i siste sesong var mulig å høre levende jazz 4-5 ganger i uken", og at "vi må glede oss over denne oppblomstringen av jazzlivet, med flere jobber for våre musikere, som var en av hovedhensiktene bak dannelsen av Norsk Jazzforum, og litt ubeskjedent tro at vår virksomhet har vært med på å danne grunnlaget for den interesse som disse klubber og norsk jazzmusikk nå nyder". Norsk Jazzforum kunne med relativt god samvittighet innstille virksomheten i 1969.
Nye muligheter 1965-70
Den absolutte bunn i antall norske jazzklubber var i de ca. tre månedene fra Metropol Jazzhouse stengte 4.6.1965 - og jazzklubben i Harstad hadde sitt siste blaff 12.6. - til Odda Jazzklubb våknet fra en dvale 8.9. og The Big Chief Jazz Club gjenåpnet i sitt gamle lokale i Majorstuhuset 18.9. - for å drive en svært omskiftelig og sporadisk virksomhet en stund. Nå var det ikke noe uvanlig at klubblivet stilnet i sommermånedene, men det som var spesielt i 1965, var at klubber definitivt forsvant eller fikk langvarige avbrudd. Noen klubber hadde bare ett møte i året, julemøtet, eller jazzmusikerne møttes til ujevne og interne jamsessions. Både i Kongsberg og Molde drev klubbene rene dansearrangementer for å skaffe penger til underskuddsgivende festivaler. The Penguin Club i Oslo var avskrevet som "jazzklubb". NRKs interesse for levende jazz (målt i antall sendinger) nådde en bunn i 1965 og 66. Antall konserter med utenlandske musikere nådde et lavmål på omtrent 30-40 konserter i året fra 1965 og utover. Så det var ganske stusslig.
Ikke bare jazzklubber. Jazzfestivalene var naturligvis saftige vitamininnsprøytninger. Club 7 i Oslo var en klubb med allsidig virksomhet, sprunget ut fra Studentteateret, med opphold på Skillebekk fra 1964, Edderkoppens teater fra 1965 og på restaurant Kongen fra 1966, men hadde en god del jazz på programmet. Dette skulle bli noe nytt i siste halvdel av 1960-tallet, at jazzen ikke bare holdt til i tradisjonelle "jazzklubber", men like gjerne i allsidige klubber, der jazz var en del av virksomheten. Down Town Key Club i Oslo var et slikt sted, åpnet i september 1965.
Offentlig støtte. Som nevnt, hadde Oslos jazzmusikere selv tatt ansvar og dannet Norsk Jazzforum i 1965. Før Arbeiderpartiet mistet regjeringsmakten i 1965, hadde man rukket å skape Norsk kulturråd og opprette kulturfondet med den første gavmilde utdeling av ti millioner kroner et par uker før valget. Selv om ikke jazzen var tilstrekkelig "kulturell" nok, gav dette håp i denne jazzfattige tid. I 1966 fikk festivalene i Molde og Kongsberg offentlig støtte; i 1967 Norsk Jazzforum. I mellomtiden hadde saksofonisten Bjørn Johansen, som første norske jazzmusiker, fått et stipend fra Norsk Musikerforbunds fond for utøvende kunstnere. Det var grunn til en viss optimisme på jazzens vegne.
Jazzkrakk? Dette førte til at de ivrigste musikerne ikke følte "jazzkrakket" så sterkt på kroppen. Musikere som var 18-20 år i 1965, var på steget inn i en jazzkarrière - og så ikke i så mange andre retninger - de skjønte ikke dette pratet om "nedtur" for jazzen. Dette var avhengig av ståsted. For noen tok det virkelig av i 1965. Og i luften lå begrep som "blomsterbarn" og "flower power", "hippies" og psykedelisk kunst - var dette nye signaler fra amerikansk undergrunn, som kunne hjelpe jazzen?
Utenlands. I selve "krakkåret" 1965 nådde norske jazzmusikere en topp i antall jobber utenlands. Det skyldtes mye Jon Christensen, som denne høsten spilte med George Russell i Sverige. At norske musikere vendte seg mot andre land, kunne naturligvis skyldes dårlige arbeidsvilkår i Norge - men like mye kvaliteten og en ny selvbevissthet hos de fremste norske jazzmusikerne. Jon Christensen var meget aktiv utenlands gjennom hele resten av 1960-tallet, med George Russell og bl.a. Dexter Gordon, Zbigniew Namyslowski, Monica Zetterlund og Steve Kuhn. Karin Krog var utenlands allerede fra 1964, med en rekke forskjellige grupper i bl.a. Sverige, Danmark, Tyskland, Nederland, Østerrike, Tsjekkoslovakia og Polen. Et høydepunkt var nok engasjementet med Don Ellis i USA (1967). Unge Jan Garbarek spilte med George Russell hvert år fra 1966 og var flere ganger utenlands med Karin Krog. Norske representanter ved samlingene til EBU (European Broadcasting Union) var Frode Thingnæs (1965 og 66), Karin Krog (1967), Jan Garbarek og Jon Christensen (1968). På de årlige jazzfestivalene i Montreux var Norge representert ved Bjørn Johansens sekstett (1967), Jan Garbarek/Karin Krogs kvintett (1968) og Frode Thingnæs' sekstett (1969).
Halvparten av de klubbene som ble stiftet i siste halvdel av tiåret, 1965-69, fikk en levetid på fra bare to måneder opp til tre og et halvt år, med en midlere levetid på under ett år. Så det var en turbulent og vanskelig tid. Elleve klubber hadde formelt overlevd jazzkrakket ("formelt" fordi virksomheten var tynn hos noen): Oslo Jazz Circle, The Penguin Club, Storyville Jazz Club (med tilhørende sirkel), Jazzklubben 1958, Bohemian Jazz Club, Narvik Jazzclub, Odda Jazzklubb, Jazz Evidence, Club 7 og Polycromic Jazz Club. Av nye jazzsteder med en viss varighet og aktivitet, vil vi nevne Down Town Key Club, Studentbyens Jazzklubb på Sogn, Bikuben og Blue Note i Oslo, "Jazz på Puben" i Studentersamfunnets hus i Trondheim, Jazzbua i Ålesund og Jazz & Poetry i Tønsberg. Tidlig i 1969 ble Nordnorsk Jazzforum stiftet i Harstad. Polycromic i Kristiansund og Jazzbua i Ålesund utmerket seg som spesielle steder, satt i stand av medlemmene selv i nedlagte fjøs eller fiskemottak.
Fra høsten 1965 til høsten 1967 lå antallet norske jazzklubber og spillesteder for jazz ganske stabilt på 11-13 - et lavt tall. Men det skulle skje ting. Rikskonsertene var etablert, og hadde sin første konsert i Hammerfest i januar 1967. Med den vennlige komponisten Finn Mortensen som første direktør, skulle dette bli et gode også for jazzmusikk. Norsk Jazzforbund hadde levd relativt ubemerket de siste år, men varslet en ny giv i april 1967 med blant annet et nytt og stabilt Jazznytt. Men dette året ble kontrastfylt. Hvem skulle ha trodd at det skulle komme et militærkupp i Hellas - i landet hvor demokratiets vugge en gang stod? Mens Israel i den såkalte "seksdagerskrigen" invaderte Sinai, Vestbredden og Golanhøydene, var det "love-in" og hippiebryllup i Oslos parker - "the great hippie summer" i USA - "the summer of love". Tidlig i 1968 kom frigjøringsbevegelsens "Tet-offensiv" i Vietnam, med heftige angrep mot amerikanske invasjonsstyrker - et vendepunkt for krigen. Ble det et vendepunkt også for norsk jazz?
Ikke helt. Men fra nyttår 1968 steg antall jazzklubber og spillesteder for jazz til et relativt stabilt nivå på ca. 15-16. Et steg opp. Bohemian Jazz Club i Stavanger våknet til ny aktivitet i februar. Studentene begynte i større grad å arrangere jazzkonserter, i Bergen fra våren 1968 og i Oslo fra sommeren. Trondheimsstudentene hadde jo stelt med jazz i lengre tid.
I 1968 var nesten halvparten av landets jazzklubber og spillesteder for jazz i hovedstaden. Men samtidig tydet ting på at byen hadde nådd et visst metningspunkt. Etter at Studentbyens Jazzklubb og Bikuben hadde oppstått, ble det en smule mindre jazz på de andre spillestedene. Tilveksten av jazzklubber i 1969 skjedde fortrinnsvis utenbys, i Drammen, Gjøvik og Hamar.
I hovedstaden var det tre orkesterledere som utmerket seg spesielt i siste halvdelen av 1960-tallet. Den første tiden var gruppene deres nesten for samme band å regne: Terje Bjørklunds trio med bassisten Per Løberg og trommeslageren Jon Christensen utgjorde tre firedeler av både Karin Krogs og Jan Garbareks kvartetter fra 1964/65 til 1966/67. Karin Krogs kvintett het det når alle var samlet. Sistnevnte kvintettleder mottok Buddy-prisen i 1965. Garbarek er denne bokens mest omtalte person i andre halvdelen av 1960-tallet. Karin Krog er den mest omtalte i hele tiåret til sammen, med Jon Christensen på en god tredjeplass. De samme tre toppet listen over norske jazzmusikere med utenlandsengasjementer. Særlig Karin Krog fikk mye internasjonal oppmerksomhet ved å oppnå sjetteplasser i Down Beats avstemning om "talents deserving of wider recognition" både i 1965 og 66, fulgt av en andreplass i 1968 og førsteplass i 1969. Hjemme spilte hun inn sin andre LP ("Jazz moments") i 1966 og tredje LP ("Joy") i 1968, et antall som var oppsiktvekkende i denne platefattige tid. Ved siden av sine norske medspillere brukte hun bl.a. pianisten Kenny Drew og bassistene Kurt Lindgren og Niels-Henning Ørsted Pedersen.
Jon Christensen hadde så mye å gjøre i Sverige at han i perioder bodde der. Jan Garbarek var bare 18 år i 1965 og ville passe skole og studier - på tross av mange fristende tilbud. Men han måtte snart gi etter - allerede i 1966 vekket han oppsikt i Tsjekkoslovakia og Polen. Terje Bjørklund ble en av de mest brukte akkompagnatører for utenlandske gjestesolister i årene 1965-69. Og utvilsomt stimulerende for miljøet var det at komponisten og pedagogen George Russell bodde mye i Oslo 1966-69. Fra november 1968 til september 1969 gav han flere konserter med sin norsk-svenske sekstett på Sogn, Club 7 og Høvikodden.
Under jazzfestivalen i Kongsberg 1967 var det musikertreff som skulle få betydning for de tre bandlederne. I et festivalkomp satt bassisten Arild Andersen og trommeslageren Svein Christiansen. Den 21 år gamle bassistens entusiasme og forfriskende orientering mot nye bassidealer gjorde at han ganske umiddelbart ble knyttet til både Krogs kvartett, Bjørklunds trio og Garbareks trio. Jon Christensen var mye ute og reiste og ble avløst av Svein Christiansen i Krogs og Bjørklunds band. På den samme festivalen opptrådte en amerikansk ventilbasunist, Frank Phipps. Hans avantgardistiske holdning appellerte til den frijazz som Garbarek søkte mot, det ble jobber i kvartettformat utover høsten, og et opptak fra Studentbyens Jazzklubb ble til det vesentlige av Norsk Jazzforbunds LP nr. 1, "Til Vigdis".
Jan Garbareks band var ansett som landets beste. I favorittavstemningen som Jazznytt arrangerte ved utgangen av 1967, ble det kåret til beste småband med klar margin, Garbarek selv kåret til beste tenorsaksofonist, Jon Christensen til beste trommeslager og Arild Andersen til beste bassist. Dertil mottok Jon Christensen Buddy-prisen i 1967, Jan Garbarek fikk den i 1968 og Arild Andersen i 1969. Bedre kunne det ikke gjøres av én trio. I tillegg ble Garbarek nr. 3 blant europeiske tenorsaksofonister i en avstemning i det polske "Jazz Forum", og han er historiens yngste mottaker av Buddy-prisen.
Mens Arild Andersen var i militæret fra høsten 1968, vekslet Garbarek og Christensen mellom George Russells norsk-svensk-amerikanske sekstett og det ambisiøse rhythm'n'blues-bandet "Dream" med organisten Christian Reim og gitaristen Terje Rypdal. Ut av dette oppstod en ny kvartett med Garbarek, Rypdal, Arild Andersen og Jon Christensen. Den hadde première i Harstad 11.4.1969 og skulle bli et meget suksessfullt band.
Da den vanlige sommerstillheten senket seg over jazzlivet også i 1969, tok Karin Krog igjen ansvar (som hun gjorde med Norsk Jazzforum 1965-69) og drev "Karin Krog's Jazz-kjeller" i Bikuben i vel to måneder. Med fra tre til fire jazzkonserter i uka ble det et viktig spillested, med Jan Garbarek, Espen Rud og Svein Finnerud som de hyppigste bandlederne. På dette tidspunktet hadde Narvik-pianisten Terje Bjørklund bestemt seg for å studere musikk på heltid, og han anbefalte Fauske-pianisten Ivar Antonsen som sin etterfølger, starten på et nytt fruktbart samarbeid. Karin selv satte to flotte punktum for dette tiåret med deltakelse i The Down Beat Poll Winners under Berliner Jazztage i november og "Free jazz meeting" i Baden Baden i desember.
Med et relativt labert klubbliv i siste halvdel av 60-tallet, skjedde det relativt mye i NRKs Studio 19. Helge Hurums storband hadde hatt jevnlige radiosendinger helt siden 1963. Thorleif Østerengs orkester ble dannet i NRK høsten 1964 som et rent studioband. I årene 1965-66 smeltet disse to sammen i Østerengs navn, med Hurum først og fremst som arrangør. Dette ble i realiteten det etterlengtete "radiostorbandet", med regelmessige sendinger, av og til med gjestearrangører og solister som Donald Byrd og Tubby Hayes (1966), Palle Mikkelborg (1967), Jimmy Heath, Art Farmer og Roffe Ericson (1968), Clifford Jordan, Phil Woods og Charles Tolliver (1969).
Helge Hurum fortsatte i NRK med mindre ensembler, ofte med Laila Dalseth som sangsolist. Både Hurum og Dalseth arbeidet også mye i trioformat sammen med gitaristen Jan Berger og bassisten Erik Amundsen. Pianisten Einar Iversen fortsatte sitt virke som dyktig huspianist i NRK også i andre halvpart av 1960-tallet. Dertil var han kapellmester på Chat Noir (1965-70) og løp over til Down Town Key Club for å være en del av huskompet der. I 1967 spilte han inn to LP-plater. Tre gamle kumpaner, trombonisten Frode Thingnæs, tenorsaksofonisten Bjørn Johansen og pianisten Egil Kapstad, alle født i 1940, spilte flittig i hverandres band i NRK og på konserter. Dertil var Thingnæs norsk representant i EBU-arrangementer både i Stuttgart 1965, London 1966 og Amsterdam 1969, samt ved jazzfestivalen i Montreux 1969. Bjørn Johansen deltok bl.a. på jazzfestival i Zürich 1965, hadde studieopphold i København 1966 og var den første norske deltakeren på jazzfestivalen i Montreux (1967). Egil Kapstad var mer stillferdig hjemmeværende, men vekket atskillig oppmerksomhet i Munch-museet i mai 1967 med verket "Syner - jazzkomposisjon for damekor og oktett til et dikt av Oscar Wilde", sendt på NRK og utgitt på plate. Etter 1967 ble det mindre utadvendt virksomhet fra Kapstad, som ville prioritere videre studier i tolvtonemusikk og kor.
Andre gamle kumpaner som skal nevnes fra denne perioden, er trompeterne Atle Hammer og Bernt Steen, saksofonistene Erik Andresen og Harald Bergersen, pianisten Tore Sandnæs og trommeslagerne Svein Erik Gaardvik og Ole Jacob Hansen. En nyskapning fra dette miljøet ble Steen/Bergersens kvintett i 1969. Ut fra Club 7-miljøet kom trompeterne Ditlef Eckhoff og Jarl Johansen, saksofonistene Calle Neumann og Knut Riisnæs, pianisten Christian Reim og Molde-bassisten Terje Venaas. Nyere orkesterledere var pianisten Roy Hellvin, som gjerne arbeidet i trioformat og var engasjert, delvis som leder av festivalkompet, ved festivalene i Kongsberg 1967-69, trompeteren Fred Nøddelund, som ledet uortodokse besetninger i oktettformat eller større, og organisten Arild Boman, som også opererte med mellomstore besetninger og skapte "datakunstverk" og annen eksperimentell musikk. I størst format var Universitetets Jazzorkester, som hadde sin første øvelse i februar 1969 med Kåre Grøttum som leder, senere overtok Helge Hurum, og tiltaket ble etter hvert kjent som det dyktige Universitetsstorbandet.
En trio som vekslet fra søkende og fri avantgarde til neddempet og melodisk minimalisme, var ledet av pianisten Svein Finnerud. Den ble dannet våren 1967 med Bjørnar Andresen på bass og Espen Rud på trommer. Finnerud-trioen vekket umiddelbar oppsikt og anerkjennelse, ble allerede i juni engasjert ved Kongsberg-festivalen og medvirket på hele fire av Norsk Jazzforums konserter 1967-69, "musikalsk psykedelisk happening" i Munch-museet, improvisasjon over grafisk partitur i Molde 1968 - og andre eksperimenter i grenselandet mot "ny musikk". Mer straight modernisme var det nok i trommeslager Ruds parallelle grupper mot slutten av tiåret med (også kreative) folk som Ditlef Eckhoff, Calle Neumann, Ivar Antonsen, Sture Janson, Terje Venaas og Karin Krog.
Trad & swing. I denne tid preget av avantgarde og rhythm'n'blues, flower power og psykedelia, var det ikke veldig hipt med tradjazzband og gamle swingfolk. The Big Chief Jazzband overlevde ved (som vanlig) å ta skjeen i egen hånd. Bandmedlemmer startet Down Town Key Club i 1965 og (den riktignok kortvarige) Club Manhattan i 1966 og skapte sine egne arbeidsplasser. Bjørn Stokstads orkester, Trond Liens sekstett, The Riverside Jazzband, The Tigertown Jazzband og Royal Gardens forskjellige besetninger holdt det gående til 1967, Knut Audums band til 1968. Men i mellomtiden, like før jul i 1966, var det faktisk dannet et nytt band av for det meste tradjazzmusikere, men som navnet tydet på, mer et swingband. Per Borthen Swing Dept. Ltd. ble umiddelbart et populært band, engasjert på alle jazzfestivalene på resten av 1960-tallet, til og med ved de jazzfjerne Festspillene i Bergen 1969, fikk regelmessige sendinger i NRK, innpass blant modernistene på Sogn, Club 7, ABC-teatret, Bikuben, Studentkroa og Norsk Jazzforum, kom på 2. plass etter Jan Garbareks kvartett i Jazznytts favorittavstemning 1967, og spilte inn LP-en "Wrap your troubles in swing" i 1968 - et stabilt norsk jazzband var blitt til. Om dette la grunnlaget for en ny interesse for swingjazz, er usagt, men Norsk Jazzforum inkluderte den hederlige swingtrompeteren Rowland Greenberg på programmet i 1968 - det ble en ny tid både for ham, Øistein Ringstad og Kristian Bergheim. I 1969 oppstod en ny institusjon i norsk tradjazz, det populære Stokstad/Jensen Tradband.
Oslo var fremdeles dominerende i norsk jazz - kanskje enda mer nå enn i begynnelsen av 1960-tallet. Men det rørte seg i musikermiljøet i de andre større byene. I Bergen oppstod en dyktig stamme rundt tenorsaksofonisten Øystein Søbstad og pianisten Knut Kristiansen. I Trondheim opprettholdt Bodega Band og Asmund Bjørkens småband høy aktivitet, og etter hvert kom nye viktige krefter som Bjørn Alterhaug, Ove Stokstad, Lars Martin Thomassen, Svein Haugen og Tore Engstrøm. Studentmiljø er bra å ha...
Det gikk mot slutten av tiåret med en blanding av pessimisme, optimisme og bevissthet om kvalitet og nye muligheter. Høsten 1969 hadde fått et nivå på besøk av utenlandske toppmusikere som nesten kunne måle seg med Metropols 1960-64. Og nytt var det at musikerne dro på turné rundt i Norge, som Oscar Petersons trio, Keith Jarretts trio og Lucky Thompson med norsk komp. Og duoen Karin Krog og Arild Andersen gjennomførte den lengste turnéen - med fjorten konserter i Finnmark, Troms og Nordland i september 1969.
Journalisten Bjørn Bratten oppsummerte i Bergens Tidende 13.9.1969: - Det er et faktum at norsk jazzliv seiler i medvind, plutselig og uten forvarsel etter mange års virksomhet i det skjulte bak lukkete dører. Godtfolks oppfatning av alle jazzfolk som skjeggete mørkemenn, endres etter hvert som en følge av dette. Oppfatningen av musikken endres også i store lag av folket, ungdom som tidligere var utelukkende popfans, kjører over i jazzsporet, tiltrukket av de nye klanger - unge, seriøse samtidsmusikere søker til jazzen for å finne improvisasjon og utvikle sin egen musikkform videre. Det gror på alle fronter.
